I.v. infra), āvi, ātum, 1, v. a., to show beforehand, to point out the way, to guide, direct.
I. In gen. (poet.): “praemonstra docte, quid fabuletur,” Plaut. Pers. 1, 3, 68: “currenti spatium praemonstra,” Lucr. 6, 93: “te praemonstrante,” under thy guidance, Stat. Th. 1, 66: “praemostro tibi, ut,” I caution you, that, Plaut. Trin. 2, 2, 61 Brix ad loc.: “quae voluit mihi dixit, docuit et praemonstravit prius,” id. ib. 4, 2, 12.—
II. In partic., to denote beforehand, to predict, presage, prognosticate: “magnum aliquid populo Romano praemonstrare et praecinere,” Cic. Har. Resp. 10, 21: “ventos futuros, id. poët. Div. 1, 7, 13: hanc suavitatem praemonstratam efficaci auspicio,” Plin. 10, 29, 43, § 82.